Mona's psyke verden

Jeg er i Trondheim om dagen. Jeg tok fly hit sammen med katten min. Skummelt skummelt og skummelt, men jeg overlevde både turbulensen, folkene og alle de andre bekymringene mine, som: passer ræven min i flysetet? Får jeg sikkerhetsbeltet rundt vomma? Det gikk, og jeg kom meg så nogenlunde velberget frem til SW. 

Jeg må være tidenes freak of nature. De få gangene jeg tør å gå ut blandt folk, blir jeg glant på. Jeg opplever det hele tiden. Jeg kjøpte kattebur i byen før vi skulle dra og satt ute på en benk og mannet meg opp for å gå inn på senteret. Da gikk det to jenter forbi, to slanke, pene jenter med Pradavesker og brunkrem. De så på meg, hvisket seg i mellom, fniste, gikk forbi, snudde seg og så på meg, sa noe seg i mellom og lo. Tusen takk, forbanna drittkjærringer. Hva er vitsen? Jeg vet jeg er tjukk som faen og stygg som et helvette, men trenger folk gni det inn hver jæva gang jeg er ute? Er det RART Man aldri vil gå ut?

I dag har vi, SW og jeg, tatt med Shila (katta mi) og vært i parken like ved. Det var så deilig sol fra blå himmel. Selvfølgelig var vi ikke de eneste i parken, masse studenter der som grilla og kosa seg i sola. Og da klarer ikke jeg å kose meg slik jeg vil i varmen, og bare være til. Jeg føler meg beglodd, jeg føler meg stygg og tjukk og jeg føler at jeg bare vil hjem og inn i det trygge der ingen kan se meg, le av meg og få meg til å føle meg som dritt. Det er så trist, jeg slapper aldri av. Å være her hos SW er å utfordre seg selv, for han vil gjerne ta meg med ut på ting og jeg får dårlig samvittighet dersom jeg ikke vil være med. Så i går gikk vi til et loppemarked og deretter til sentrum. Jeg synes både i går og turen til parken i dag var kjempfin når jeg nå har kommet inn hjemme, men der og da oppleves det litt som tortur å være ute blandt mennesker. Jeg hater det.

I parken satt jeg å så på tre venninner. De var vakre. De satt på en benk, lo og pratet sammen. Jeg blir så trist og misunnelig når jeg ser slikt. Jeg vil også ha venninner jeg kan sitte på en benk i parken med, eller shoppe klær og gå på kaffebar med. Men jeg har ikke det. Og jeg vet at jeg aldri vil få det, jeg vil aldri få det livet jeg drømmer om. Og det er så veldig veldig vondt. 

Jeg hater meg selv. Jeg hater den feite magen min, Jeg hater trynet mitt. Jeg hater LIVET jeg har, som strengt tatt ikke kan kalles noe liv, for jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. Iallefall 99 prosent av tiden.

Jeg er lei meg selv. Jeg er lei av å være deppa støtt. Jeg er lei av å ikke ha noe i nærheten av det livet jeg ønsker meg.

Jeg vet at mine psykiske problemer ikke blir borte dersom jeg blir tynnere, men jeg vet at jeg ville føle meg bedre med mitt eget utseende og derfor også (kanskje) slappe mere av når jeg feks er med SW ut. Jeg har alltid vært stor, og har en kraftig beinbygning som aldri vil gjøre meg slank. Det er heller ikke noe mål i seg selv å bli en sylfide, jeg vil bare føle meg vel med meg selv jeg. For flere år siden var jeg kjempeflink å gikk ned en del kilo. Jeg var fortsatt kraftig, men likevell følte jeg bra meg meg selv. Jeg har lenge tenkt på å starte på samme opplegget med kosthold og trening som jeg drev med da, men sjel og sinn er ikke på rette plassen og jeg får det ikke til. Men jeg vet jeg KAN. Da jeg (liker ikke bruke ordene slanke meg) men det var nå det jeg gjorde, da var jeg flink med regelmessig kosthold og daglig trening. Og det var ikke mer hokus pokus enn det. Og så vondt jeg har det pga hvordan jeg ser ut så burde det være en kjempemotivasjon til å starte igjen. Jeg får vel bare ta meg selv i nakken og gjøre noe. Snart. Livet og tilværelsen vil ikke bli bra, men muligens bedre. 

Jeg er såååå deprimert nå. SW skal ha meg med ut igjen og jeg vil ikke, men får dårlig samvittighet dersom jeg spolerer hans planer. Men jeg er altså deppa og vi bare bure meg inne. Sukk.

Jeg har forresten fått innkallelse til DPS nå, og bekskjed fra NAV om at jeg vil bi innkaldt til en time hos en psykologspesialist i forbindelse med uføretrygden. Jauda.

Hilsen drittlei og langt nede. 

Mja, det er vel ikke noe nytt for de av dere som leser denne bloggen. Men det er likevel dagens mest passende beskrivelse av meg selv. Jeg har vondt O V E R A L T ! Jeg har vært våken siden ett i natt, hvilket er helt ok, for så mye som jeg har sovet de siste døgnene, er det ikke noe stort problem å holde seg våken til passende leggetid i kveld, ta to små blå Vallergan og håpe på en natt med rolig søvn. Jeg har ikke fysiske smerter, med unntak av et væskende nytt sår jeg har laget på håndbaken og det såret på hofta som aldri får gro. Men de psykiske smertene er fæle. Jeg har angst hele tiden og er urolig og ekkel i kroppen. Jeg tenker konstant på ting og blir sliten av det. I tillegg er ting litt vanskelig med SW, og det hjelper ikke akkurat på.

Jeg hadde tenkt meg en tur på butikken. Det har jeg tenkt at jeg skulle siden mandagen, men pga angst og slike ting blir det bare utsatt og utsatt. Verre er det også at ikke mamma kan komme å kjøre meg, for hun er syk. Det betyr at jeg må ta bussen selv. For til butikken må jeg bare i dag, for nå begynner jeg å bli alvorlig sulten. Jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg skulle ønske jeg aldri, aldri behøvde å bevege meg ut noe mer før jeg skal plukkes fra hverandre og begraves under x antall meter med jord. Eller kastes utfor en knaus og spres over havet, alt ettersom. Uansett så skulle jeg ønske jeg aldri mer behøvde å gå ut. At jeg bare kunne sitte her i all min elendighet helt alene og bare visne bort. Who would give a shit? Jo da, en og annen ville selvsagt det, alt det er jeg klar over. Men jeg kan ikke ta hensyn til dem når jeg blogger om hvor ille alt egentlig er med meg. Jeg fremstår sikkert som en skikkelig selvmedlidende egoist, og det stemmer nok at jeg er en egoist. Men ikke så veldig selvmedlidende. Og i alle fall IKKE opptatt av andres medlidenhet. Dersom det skulle dukke opp uttrykt bekymring fra noen jeg bryr meg om, takker jeg pent for omtanken, Og det er det. Ikke synes synd på meg, jeg vil ikke ha det. Jeg vil ha respekt for den jeg er, jeg vil ha litt beundring fordi jeg er så åpen og utleverer meg selv så til de grader som jeg gjør her, men jeg vil ikke ha medlidenhet.

Jeg merker at det er viktig for meg å fremstå så mye bedre enn jeg er. Det er viktig at tingene i mitt liv fremstår mye bedre enn de er. Ikke nødvendigvis i denne bloggen, selv om jeg også i denne bloggen har farget visse ting mer rødt enn de egentlig er, men på tryneboka, i gladbloggen min osv er det mektig viktig at jeg og mitt fremstår så fantastisk bra. Jeg vil ikke at folk skal se meg som den digre kvisa på samfunnets ræv som jeg egentlig er. Jeg vil fremstå vellykket på alle vis. Jeg blir kvalm av det, men tenk så ufattelig nitrist gladbloggen min hadde sett ut med bilder av strikketing og en haug med deprimerende tekst og syting og klaging. Nei, det er det denne bloggen er til for. Det er lett å late som på nettet. Ingen ville noen gang vite hvor ille ting står til med meg dersom de bare leste gladbloggen min og måten jeg fremstiller ting på i den. Ord som fantastisk og vidunderlig og deilig er blandt fine ord å bruke for å få livet til å se ut som et evig solskinn. Jeg kan det der.

Jeg er drittlei i dag også, av meg selv, av trynet mitt, av følelsene mine, av uro og angst og av hele jævla livet.

Er det verdt det?

Påsken var fin. Hadde kjærestebesøk og vi koste oss og nøt tiden vi hadde med hverandre. ♥♥

Ellers har humøret vært nogenlunde jevnt om dagen. Og det stresser meg litt. Jeg skal jo liksom ha det så forferdelig hele tiden. Men smerten innvendig er ikke konstant og langt i fra like voldsom. Enn så lenge... Jeg skylder det meste av det på kjæresten, som gjør livet til et smil og resten på det faktum at vi går mot sommer, en årstid det nesten er umulig å være deppa på. Mitt forhold til sommeren er noe ambivalent. På ene siden er det godt med masse varme, lyse sene kvelder og is. Men på den andre siden er det dette med sommerklær som jeg ALDRI føler meg komfortabel i, SÆRLIG ikke ute blandt folk, også dette med lyse kvelder som jeg egentlig ikke er så glad i. Jeg trives i mørket, innpakket i tykke ullgensere samtidig som den tiden på året er da jeg sliter aller værst. Sprø i nøtta dott enno, der har du meg. Men det var vel ikke noen overraskelse dersom du har lest litt i denne bloggen.

Jeg har også noen tanker jeg må få ned ang ting mamma gjør/sier, slik at jeg kanskje kan forstå det. Jeg har skrevet før om ikke-eksisterende selvtilitt og slikt, og i den forbindelse lurer jeg fææælt på hvorfor mamma sier ting som: «De to barna så etter deg og lo seg i mellom da du gikk forbi.» Javel. Hva forventer hun at jeg skal svare på det? Forstår hun ikke at det er helt unødvendig å si slikt? Jeg VET jeg ikke ser ut i det hele tatt, trenger hun å minne meg på det støtt, de få gangene jeg tør å bli med ut noe sted? Jeg vet at mamma heller ikke har selvtillit og min teori er at hun sier slike ting til meg for å føle seg bedre med seg selv. Da var det MEG de så på, ikke henne. Det finnes mange eksempler på slike ting hun sier, andre ting kan feks være: «VI er så feite» eller «her kommer elefantene masjerende». Herregud!! Jeg blir så sjukt lei meg av det. Det er jo faktisk mobbing. Akkurat sånn mobbing som jeg gikk igjennom på barne og ungdomsskolen. Mamma mobber meg. Jeg antar at hun ikke skjønner det selv, og derfor heller ikke mener det som mobbing. Hun er ikke smart nok til å forstå at det sårer meg så jævlig når hun driver sånn. Jeg har sagt det til henne, at hun godt kan la være å si sånn. Da blir hun sur. Slik hun alltid blir når jeg irettesetter henne på noe.

Litt trist blir jeg av å skrive om dette, og tenke på det. Midt i natten er det, jeg burde sovet for lengst, men etter at SW dro hjem har jeg fått vegring mot å legge meg igjen, og venter til jeg tilslutt er så trøtt at jeg sovner enten jeg vil eller ikke. Det er noe som mangler når han ikke er her.

Jau jau.

My son, it's been a Iong, long time
since we've been eye to eye, heart to heart.
I know you?ve tried so many things
to fill the void in you, my son.
And I will not forget the promises I made
when you were just a baby.

I am your Father and you will always be My very own
and here you will find Me, waiting for you.
I am your Father.

My daughter, I see the pain in your eyes.
Longing to be loved, longing to be free.
I know your heart has been betrayed, innocence lost
My daughter.
Alone in your room, I see your tears falling again.
So let Me hold you close,
here in My arms you will find rest.

I am your Father and you will always be My very own
and here you will find Me, waiting for you
I am your Father.

Uff, hva skjedde med humøret og sinnstemningen min da? Dagen som startet greit, jeg har omsider fått sovet noen netter, ved hjelp av mine brett med blå Vallergan, så har jeg sovet jevnt hele natten og kommet meg opp til normal tid. Jeg har fått gjort husarbeid og jeg har vært ute i solen med mamma. Men så var det dette med den bryteren som styrer følelseslivet. Den ble påskrudd nå, og jeg havnet ganske langt nede plutselig. Jeg er drittlei av det, at jeg kan bli slik uten grunn og at det skjer så brått og plutselig.

Jeg tenker akkurat nå på den tiden jeg var kristen. Jeg ble frelst på en snedig måte i konfirmasjonstiden: Jeg var på konfirmasjonsleir, og der var det noen jenter fra en menighet som het Vineyard som danset for oss. Det var så vakkert, de danset selvsagt etter en kristen sang, Song for the Prodigals, og teksten på den traff meg midt i hjertet.

En av de som danset var ei fra klassen min, og jeg spurte om jeg kunne få bli med på ungdomsmøte helgen etter. Og det kunne jeg jo. Der var det en gjeng ungdommer, de sang, hadde andakt, spilte, pratet og lo. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen og på slutten av møtet skulle de ha forbønn. Jeg satt for meg selv da en av ungdommene kom bort til meg og la hånden på meg. Med det samme hun gjorde det brast jeg i gråt, og hun begynte å be for meg. Vil du ta i mot Jesus, spurte hun. Ja svarte jeg og i det samme var det som om en sekk med blytunge steiner ble løftet av ryggen min og noe/noen? rettet meg opp.

Siden gikk jeg i menigheten i vel to år. Jeg elsket å være med på lovsangen, å synge, lukke øynene og løfte hendene mot himmelen. Det gjorde noe med meg, og jeg gråt masse hele tiden. Jeg kunne fortalt masse historier fra denne tiden, men det skal jeg ikke. Uansett så ble jeg mobbet i ungdomsmiljøet, jeg følte meg utenfor og fryst ut. Ungdommene var en gjeng som kjente hverandre veldig godt og det var veldig vanskelig å bli en av gjengen. SÆRLIG når man i tilegg var så usikker og redd som jeg var i den tiden (og fortsatt er.) Så tilslutt sluttet jeg å gå dit. Og jeg mistet troen og mitt forhold til Jesus. Og i dag vet jeg ikke engang om jeg lenger tror på noe av det, og anser meg selv for å være en agnostiker...

Likevel, når jeg har ekstremt tunge stunder, så hører jeg på lovsanger. Fordi det føles godt, og fordi det er det jeg husker som de beste opplevelsene fra tiden min som kristen. Jeg kan gråte like mye nå som da av lovsang som treffer hjertet. Noen ganger føles det som om noe mangler i livet mitt. Det ER mange ting som mangler, for eksempel det at jeg aldri har hatt en pappa som har vært tilstede i mitt liv. Bare tanken på det gir meg et smertefullt sug i magen. Jeg lurer på om livet mitt hadde sett annerledes ut i dag om jeg fortsatt hadde hatt troen, om jeg fortsatt hadde vært en del av menigheten og om jeg hadde hatt en pappa i livet?

Jeg har ikke tid til å sitte her å gråte og ha det kjipt, jeg må gjøre meg ferdig med gulvvasking og sette på vaskemaskina. Og ditt og datt.

Såååå, jeg får presse møkkhumøret og gråten laaaangt ned i meg selv, og heller ta det frem ved en senere anledning. *sukk*

Åh! Jeg er så lei. Døgnrytmen for tiden er værre enn den har vært på utrolig lenge og jeg blir så himla SUR av det. Jeg sovner ved ni tiden om morran og står opp ved 7 tida på kvelden. Halloo? Omtrent konstant hodepine, jeg spiser ikke stort og får ikke gjort en dritt fornuftig fordi når jeg først har slept meg opp blir jeg bare sittende apatisk og tenke på tngene jeg burde gjøre men som jeg ikke gjør. Natt til onsdag sov jeg 18 timer. Det er ikke normalt. Jeg har et vanvittig stort behov for søvn. Timesvis sover jeg og det UTEN sovepillene mine. Tirsdagskvelden la jeg meg tidlig etter en lang dag og kun 15 min søvn natten før, og tenkte at så tidlig som jeg legger meg nå så må jeg klare å stå opp til normal tid og få døgnrytmen på rett kjør igjen. Men neida. 18 timer asså! Djizesss...

Ellers går det opp og ned som det bruker. Venter på brev og innkallelse til psykolog. Jeg venter ikke så veldig på det altså, men litt. Kunne jo iallefall vært greit å få bekreftet eller avkreftet bipolar feks, og da eventuellt bli medisinert for det. Ellers er det ikke så nøye, jeg har fortsatt ikke tro på terapi.

Det går mot lysere tider, og jeg befinner meg i en tilstand av undring, fordi vanligvis er jeg den som står først i køen og ønsker vår og lyse kvelder hjertelig velkommen for alt det er verdt, men nå kjenner jeg at jeg misliker det, Jeg kjenner at jeg savner mørket å kunne gjemme meg bak, kjenner at jeg blir uvel av dagslyset og solen. Og jeg kjenner at det plutselig er veeeeldig lenge til høsten. Hvorfor jeg føler det sånn vet jeg ikke. Derfor undrer jeg.

Jeg er trøtt. Stod opp for to timer siden og har faktisk gjort noe fornuftig. Det er vel mest fordi jeg ikke har noe valg ettersom min søte lille niese og mamma kommer hit for å ha påskeverksted i morgen. Det blir koselig med besøk av lille M. Hun er verdens søtestes og uansett om jeg er i bedritent humør og langt nede så hjelper det alltid med noen timer sammen med henne. Vi skal lage påskepynt så jeg må egentlig sette meg ned og planlegge litt hva vi kan lage for noe. Jeg er litt sånn all-over inni hodet mitt nå uansett, så det er like greit jeg kutter ut for denne gang.

En liten update herfra iallefall, en småsur og trøtt en.

Nok en natt.. våken laaaangt forbi sengetid og jeg er så fryktelig fryktelig deprimert. Æsj, jeg er så lei. Så lei av meg selv og alt pisset jeg opplever inni hodet mitt støtt. Jeg er lei av å være hun som aldri er lykkelig i mer enn korte perioder av gangen, lei av å være psyk og ute av stand til noe som helst. Jeg er lei av trynet mitt og alt som er meg. Jeg er lei av å være hun som vet at det hun drømmer om aldri, ALDRI vil hende.

Ja det er vel det sistnevnte som er hovedproblemet i natt. Deler av problemet iallefall. For faan så deprimerende det er å vite at ens drømmer aldri skal skje. Jeg drømmer om å eie et hvitt hus ved havet, med grønn hage, epletrær med hengekøye mellom og et hvitt stakittgjerde rundt. Jeg drømmer om å få en baby eller to, og kunne oppdra de barna uten å måtte snu på hver krone for å klare det. Jeg drømmer om å ta lappen og ha en skikkelig fet sort firhjulstrekker og en romslig økonomi. Jeg drømmer om ei stor spisestue og en familie jeg kan invitere på middager og kaffe. Jeg drømmer om en venninnegjeng som kommer på besøk for vin og tapas. Jeg drømmer om å starte min egen interiørbutikk med en hobbyavdeling og en sittegruppe der jeg kan servere kaffe og hjemmebakst til damene (og mennene?) som vil komme på strikkekafeen jeg arrangerer. Jeg drømmer om å kunne se meg i speilet og like det jeg ser, jeg drømmer om å bli frisk. Ingen av de overnevnte tingene vil noengang hende meg. Det gjør meg så utrolig deprimert. Jeg er snart 30 år for faan! Tid skal livet begynne? Tid skal jeg få det godt jevnt over? Tid skal jeg være tilfreds og fornøyd med dette pisset som kalles livet? Hva er meninga? Hvorfor i pokker må jeg leve i kanskje 50 år til når livet er som dette? Vond møkk.

Jeg blir lykkelig av småting altså, jeg er ikke kravstor sånn sett. Jeg klarer faktisk å sette pris på de små tingene også. Men det er bare i veldig korte øyeblikk av gangen. Og dessuten er ikke sånne øyeblikk av lykke det samme som drømmene jeg har hatt siden jeg var drittunge.

Jeg burde vel være takknemlig for at jeg i det hele tatt lever og være fornøyd med det jeg har. Men hva er det liksom? Og er det egentlig noe vits i å være så fornøyd med å leve når man har det som jeg har det? Det er ikke akkurat noe å trakte etter.

Jeg er nok veldig mørk i sinn og sjel i natt. For nå har jeg et stort ønske om å bare synke ned i et evigvarende mørke. Tenk det. Jeg har en fin kjæreste som blir deprimert når jeg er det. Jeg drar han med meg ned i søla og vi bryter hverandre ned fremfor å bygge hverandre opp. Dette vet jeg og derfor trekker jeg meg unna ham når jeg har det som værst. Det hjelper sikkert ikke, men man kan jo håpe. Han får jo ikke gjort noe for meg likevell, og har nok med seg selv.

Jeg skulle ønske ting i livet mitt kunne endres. Jeg tror ikke på terapien jeg snart skal i gang med. Tror ikke at den vil utgjøre en forskjell for hvordan mitt liv vil bli i fremtiden. Tror ikke den vil gjøre forskjell på noe som helst egentlig. Derfor ser jeg heller ingen grunn til at ting endres. Klart, om jeg vant noen millioner i Lotto ville jeg kanskje ha råd til å oppfylle en og annen drøm. Men sjansen for det er lik null. Og andre måter livet mitt kan bedres på, det vet jeg faktisk ikke. Jeg kunne jo få en baby sier du? Neppe, jeg har PCOS, som gjør muligheter for graviditet mindre enn hos vanlige damer. Ikke har jeg råd til å gi en baby det livet jeg ønsker heller. Dessuten er jeg ikke bare meg lenger. Jeg er oss. Det er meg og SW nå. Blir det en baby, blir det en med han. Ikke som før, da jeg gjorde unevnelige ting med alle slags menn for å få bli gravid. Det gikk så langt at jeg opplevde et innbilt svangerskap til og med. Jadda- jeg VEEET jeg er helt lost in space. Normal er så langt borte at jeg kan ikke se det om jeg prøver engang. Jeg kommer heller aldri til å kunne omtale meg selv som normal. Det er bare sånn det er. Normal er ikke nødvendigvis så mye å ønske seg, men det er ikke så kult å være gal heller.

Det sies at de gærne har det godt. Det er en myte som jeg, og sikkert flere med meg, kan avkrefte med en gang. Vi har det nemlig langt fra godt. Å være gæærn er oppskrytt. Akkurat som så mye annet er oppskrytt. Livet feks.

Mørke tanker i et mørkt, mørkt sinn.

Jada, jeg burde sove. Men det går ikke. Jeg tenker for mye på dritt jeg ikke burde tenke på og da blir jeg urolig og trist. Nå går det i selvbilde, selvfølelse og selvtilitt. Tre ting jeg ikke eier det spor av.

Jeg forstår fortsatt ikke hva SW ser i meg. Magen min henger, jeg har pupper på ryggen (!!), lovehandles og dobbelthake. Jeg burde rusle ned i vekt. Jeg burde gjøre noe for å se bedre ut. Jeg burde trimme mer og spise mindre. Jeg burde ditt og jeg burde datt.

Jeg har alltid vært kraftig. Med mine 180cm har jeg litt høyde å spre vekta på. Men i barne og undomsskole årene ble jeg mobbet fordi jeg var for tjukk og for høy i forhold til alle de andre. Og sånn som de mobbet da. Ikke bare med ord, men med ekle handlinger. Ikke bare var jeg for høy og tjokk, men jeg hadde utenlandsk pappa og merkelige klær også. Alt var galt med meg. Og jeg hatet skolen! Da jeg omsider sluttet ungdomsskolen, skulle det neggu ikke være mere skole på meg, og enda mere mobbing. NEITAKK!

På grunn av mye bråk med mamma, søkte jeg meg likevell inn på en videregående internatskole etter en nabo's anbefaling. For å komme vekk fra mamma som jeg ellers antagelig hadde tatt livet av tilslutt. Om hun ikke hadde tatt livet av meg først da.. Så jeg gjorde det. Avsted til enda mere mobbing tenkte jeg. Men nei, på den skolen fikk jeg venner. Jeg ble en av gjengen og fikk min aller første bestevenninne. Desverre varte det bare et halvt år, før jeg fikk sammenbrudd, prøvde å ta livet av meg, ble innlagt og fikk beskjed om å slutte på skolen. Men jeg kommer aldri til å glemme den gode følelsen av å være "en av gjengen", en som de kom til for å snakke med om ting, en venn. Der var det ingen som brydde seg om jeg var høyere eller rundere enn dem, der ble jeg likt og akseptert for den jeg var.

Jeg hater speil. Å gå forbi dem, eller stå forran dem er motbydelig. Står jeg lenge nok klarer jeg sikkert å finne enda noen nye feil med alt det jeg allerede ser feil med. Jeg hater å se på meg selv. ALT er galt. Det finnes kun EN eneste ting jeg kan si meg fornøyd med og det er de store, mørke dådyrøynene mine. Resten er søppel. Jeg er en elefant som går på to ben, mangler bare snabelen, ørene og halen. Og kanskje de lange tennene. En elefant med dådyrøyne, hulderhår og arr over hele kroppen. Der har du meg. Arrene. Sår og merker etter årrekker med selvskading og pirkemani. Man blir ikke direkte vakker av det.

Men så sier de få som betyr noe for meg at jeg er fin. At jeg er gullegod og vakker. Men det må dem kanskje si ettersom de er mine venner og min kjæreste? SW sier at jeg er hans Egyptiske dronning. ♥ Han sier han elsker magen min. Haha! Han er alene om det, jeg hater den. Men han elsker den. Han liker mine runde lår og min semifeite ræv. Han elsker elefant-kjæresten sin. Og selv om jeg ikke fatter det så er jeg veldig glad for det. ♥

Jeg sliter med å slappe av naken forran ham da, og det er egentlig veldig vondt. Jeg vil liksom dekke meg til, gjemme meg under dyna, ha klær på. Kompleksene skyter i taket, selv om jeg vet at han ikke bryr seg negativt om alt jeg hater ved meg. En ting er å ligge naken forran ham, men å stå??? ALDRI! Det takler jeg ikke, Og det er jo egentlig bare trist. Finnes det noen råd der ute, noen triks man kan benytte seg av for å slappe mere av naken sammen med kjæresten sin mon tro?

Jeg skulle ønske jeg gav faen, skulle ønske jeg bare var meg og fornøyd med det. Jeg har trøstespist i alle år, og så mye deppa og slikt som jeg har vært, så er det ikke rart at jeg ikke er en flis nå. Det har vært en vond sirkel. Jeg blir deppa, jeg spiser, jeg blir enda mer deppa av det og spiser enda mer. Jeg har ingen sykdommer, jeg kan gå til postkassa og tilbake uten å dø (det som hindrer meg i det er angsten), og jeg puster normalt om natta. Men jeg liker ikke meg selv. Liker ikke den jeg ser i speilet. Jeg hater å spise og føle meg mett. Når jeg føler meg mett blir jeg deppa. Å føle seg mett er ensbetydende med at jeg føler meg uberfeit og da blir jeg  veldig deprimert.

Isj. Klokka er langt forbi leggetid. Jeg spyr av meg selv, er trist og grinete og savner kjæresten min.

Jeg har hatt en fantastisk fin uke i Trondheim med SW. Har kost meg masse. Klart det, Trondheim er en stor by, og med store byer medfølger masse folk, og med masse folk kommer det angst og uro for min del. Men jeg kom meg gjennom det, og glad er jeg. Vi spiste middag i Tyholttårnet, en deilig biffmiddag etterfulgt av en enda deiligere oreokake med vaniljeis og jordbærsaus til. Vi så film sammen, laga taco, vi klinte, og gikk turer og nøt tiden og hverandre. Hver gang vi er sammen går tiden så fort. Det var vondt å reise hjem i dag, jeg savner han sånn. Men gleder meg til påska, da jeg får ha han her hos meg igjen. ♥ Så satser vi på at avstanden Trondheim- Sandefjord blir kortere etterhvert.....  ;)

Jeg har sittet 2 x 9 timer på tog den siste uka. For en bragd! Ræva mi led aldeles forferdelig, og jeg hadde tidvis panikk da det var masse folk på toget, men ellers gikk det over all forventning. Å reise slik er å utfordre seg selv i mitt tilfelle, så jeg er litt stolt av at jeg har taklet det. Dog blir det nok fly neste gang, ræva mi går i streik bare tanken på nye ni timer på toget. haha!

Nå er jeg sliten og trøtt. Og full av savn og masse nye minner. Jeg skal snart sove. Måtte bare fortelle dere alle hvor deilig min siste uke har vært.

Mer enn glad i deg, SW. ♥

Herregud. Kan det bli værre? Ja det kan vel egentlig det, for jeg kan for eksempel ligge i sengen og ikke ønske snakke med noen og bare ville dø slik jeg oftest gjør når jeg har det slik. Men det gjør jeg ikke. Jeg sitter i stua. Men her i stua hater jeg livet mitt. Jeg hater at jeg er meg, at jeg er så fucked up som jeg er at forholdet til SW kanskje er på randen av ett eller annet stygt, at jeg ikke sover når jeg skal og gir totalt faen i helsen min, både den fysiske og den mentale. Jeg hater meg selv så innmari. Det går ikke an å beskrive det med ord. Det er et hat så inderlig intenst.

HAAAAAAAAAAAAT!

Å være lykkelig er ikke mulig for meg i mer enn små korte perioder av gangen. Er ikke det NITRIST?? Det er faen hakke meg helt tragisk. Ny flott mann som er så snill og god som dagen er lang og som elsker meg mer enn noen noengang har gjort blandt annet med tanke på hvor langt han er villig til å gå for at forholdet vårt skal fungere, og jeg er likevell ikke lykkelig i mer enn små perioder av gangen. Syke menneske jeg er.

I am a freak of nature.

Sex er noe merkelig for meg, i mangel på et bedre ord. Jeg burde hate det også, som jeg hater alt annet ved meg. Har opplevd så mye drit hva sex angår siden jeg var for liten til en gang å skulle vite hva sex er. Episoder og ting ikke husker og ikke vil nevne, men som er ting som burde få meg til å hate sex og nærhet og nakenhet (nakenhet misliker jeg forøvrig, hallooo, vi snakker bollemage, hengepatter, the works.) Men likevell så tenner jeg på det å bli brukt. På å bli behandlet som søppel. Det er så selvmotsigende og absurd. Jeg vet jeg utleverer meg selv ganske kraftig nå, men har vel gjort det allerede i denne bloggen, så litt til endrer vel ikke allverdens. Alle vet hva sex er, og det er sikkert ikke bare jeg som har det på den måten jeg har i forhold til det. Og de jeg kan kalle venner forblir vel mine venner uansett hva jeg skriver, hvis ikke er de ikke venner i utgangspunktet og kan dra til helvette.

Hvorfor er det slik at jeg tenner på den delen av sexen som burde være minst tiltrekkende på meg? Sikkert fordi jeg har hatt det sånn alltid. Jeg har alltid ønsket å bli brukt. Og det ønsket bunner vel i overgrepene og pappa-issues og slikt eller? Jeg visste hva sex og onani var lenge før det jeg vil anse som NORMALT for en unge. Bruker ordet unge fordi det var nettopp det jeg var. Det ringte ingen bjeller hos noen om at noe var galt før jeg var 14 år gammel. Jeg vet ikke med sikkerhet hvorfor jeg er som jeg er, men jeg hater det uansett. Jeg liker å bli behandlet som noe jeg hater at jeg føler meg som?! Henger det på greip? Hardly. Det er bare ødeleggende og kvalmt. JEG er kvalm.

Jeg sliter. Jeg er redd for å miste SW. Fordi det å være sammen med meg ikke er en enkel sak. Jeg er krevende og vanskelig og fordi de lengdene han strekker seg til i dette forholdet er så lange at hans følelser for meg kan endre seg. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg mister han. Eller, det er feil, jeg vet godt hva jeg gjør. Men det er ikke bra ting. Ikke i det hele tatt.

Har kuttet meg opp i natt. Gikk litt amok med saksen på venstre arm. Jadda. Det har vært en laaaang natt. Nå er jeg bare bleik, psyk og sliten. Og burde ha sovet. Men er altfor urolig og full av angst til å få det til. Havner vel i koma utpå ettermiddagen. Jeg tenker at jeg burde spise, men gjør det ikke. SW sier jeg sulteslanker meg. Det er vel ikke riktig, selv om jeg sikkert burde det. Men jeg har ikke matlyst. Enten har jeg ikke matlyst ellers så overspiser jeg. Ingen av delene er bra akkurat. Jeg tenker at jeg burde gå en tur ut i luften men vet at det ikke er aktuellt. SW er en turgåer. Og jeg misliker det. For jeg hater å gå tur, SÆRLIG på dagtid. Jeg trives best innenfor de fire trygge veggene jeg kan kalle hjem. Ikke noe turgåing på meg nei. Jeg vil ikke noen steder der det finnes folk. Jeg var med SW til Oslo på sykehus i forrige uke. En himla bragd for en som meg. Vi snakker OSLO! Jeg var så full av angst og uro helt fra jeg satte meg på bussen om morgenen til vi kom hjem igjen utpå ettermiddagen. Klam og uggen hele dagen. Men: the things we do for love. Kjæresten trengte meg, da er det ingen tvil om at jeg gir faen i mitt eget helvette og stiller opp for ham. Det ser jeg på som en selvfølge. Det er kjærlighet.♥

Dagene og ukene fremover blir tøffe. Det vet jeg. Og jeg er så redd så redd. Men det er ting jeg må igjennom, ting SW og jeg MÅ igjennom for å se hvor forholdet vårt står på andre siden av det. Jeg gruer meg og hater meg selv for at det er slik og skulle så gjærne vært det foruten men det går ikke. Så jeg må bare håpe inderlig inderlig at vår kjærlighet er sterk nok til å tåle dette.

Jeg er nummen. Tom innvendig. Redd og trist og langt nede. Går og legger meg i sengen og ønsker meg bort fra alt sammen. Baj baj!